Når det du trodde var slutten, blir begynnelsen!

Jeg har lurt lenge på om jeg burde dele denne historien, da jeg har vært usikker på om den egentlig var relevant. Men jeg har blitt oppmuntret til å gjøre det, og dersom det kan gi håp til bare et menneske, så er det mer enn verdt det. So here we go

Vi må tilbake til mai, 2022. Jeg var mer knekt da, enn da jeg gikk på heroin 18 år tidligere! Jeg hadde på kort tid gått fra å være i fysisk toppform, drev egen butikk og ha livet på stell, til å være nedbrutt, utbrent, blitt ufør og ante verken hvem jeg var eller hva jeg skulle gjøre med livet mitt. 

Hunden min og jeg kom til hytten på kvelden, kosa oss med tur og lek ute, og gikk tidlig å la oss på kvelden. Diva på gulvet og jeg i sengen.

En eller annen gang på morgenkvisten, jeg husker ikke hva klokken var, vekket Diva meg. Hun stod og stirret mot døren inn til stuen og knurret, noe nervøs prøvde jeg først å lytte etter lyder mens jeg gikk mot døren, før jeg åpnet døren med et rykk.

Og der veltet det inn med sort tykk røyk! Jeg kunne høre knitringen og kjenne varmen fra flammene, men jeg så dem ikke. Jeg smalt døren igjen og løp tilbake gjennom den smale gangen og inn på soverommet, fant mobilen på nattbordet og ringte 110.

Jeg tror jeg var lettere hysterisk når jeg snakket med de på amk og mens jeg gjorde dette prøvde jeg samtidig å kaste klær og baggen min ut vinduet, tror ikke jeg tenkte helt rasjonelt. Heldigvis hadde jeg pysjen på meg, dvs en joggebukse og ulltrøye, og fleecejakken min låg på kommoden på soverommet, så den kunne jeg ta på meg.

Jeg prøvde å få Diva til å hoppe ut gjennom vinduet, men det ville hun ikke, og hun veier 50 kg, så jeg klarte ikke løfte henne ut. Eneste alternativet da var tilbake til flammene.

Jeg tok med meg Diva i halsbåndet, og hadde tlf mot skulderen når jeg åpnet døren, på nytt slo varmen mot meg og røyken veltet inn. Jeg så ingenting, og jeg måtte føle meg frem. Jeg måtte slippe Diva, som løp inn igjen til soverommet. Jeg famlet meg frem mot døren. LÅST! Herregud!! Hvorfor låste jeg, jeg er alene midt oppe på fjellet!!? 

Døren låses ved at man tar opp håndtaket og vrir rundt nøkkelen, og den låses opp på samme måte. Det føltes som om det tok en evighet å låse opp, jeg fikk ikke puste, jeg så ingenting og det ble bare varmere og varmere! Endelig kom jeg meg ut, og jeg kastet etter pusen i den kalde luften. Løp bak hytten til soveromsvinduet og prøvde å få Diva til å hoppe ut vinduet, men det var helt håpløst, hun nektet å hoppe. Faen, jeg må inn igjen..

Hele denne tiden har jeg 110 på øret. Jeg løper inn igjen i isocampen som står som et slags vindfang utenfor hytten, og setter meg ned med inngangsdøren for å prøve å slippe unna den tykke svarte røyken som velter ut. Og jeg roper på Diva, men hun kommer ikke!! Jeg er så stressa og høres sikkert helt hysterisk ut, så mannen på 110 sentralen ber meg om å roe meg helt ned, pust med magen, og rop på hunden som om du er glad. Herregud, selvfølgelig!! Jeg kan jo dette, jeg er jo utdannet hundeinstruktør!! Men hodet hadde slått seg helt av.

Jeg roper det gladeste jeg kan, hoster, kjenner på varmen og røyken som brenner nedover halsen, og jeg hører henne komme, jeg roper og oppmuntrer igjen, og til slutt kommer hun nærme nok til at jeg får tak i halsbåndet, jeg drar henne forbi meg, og får henne ut av flammehavet. 

Jeg er så glad for at hun stoler på meg, ellers hadde hun aldri kommet! For hun var skikkelig redd, det var så vidt jeg fikk tak i henne igjen når jeg kom meg ut av hytten. Jeg løper så BAK til der soverommet var igjen, og skal ha med meg tingene mine som jeg kastet ut av vinduet. Da kommer det heldigvis noen fra politiet og får meg bort der fra, «du må komme deg bort, det er farlig, drit i baggen, det er bare ting!»

Det neste de spør om er selvfølgelig om det er flere inne i hytten, og det er det heldigvis ikke. Jeg følger etter politiet, løper på sokkelesten bort fra hytten, og i sikkerhet. Og først nå ser jeg hvor mye det faktisk brenner! Herregud, jeg har aldri sett så høye flammer før! Jeg blir bare stående og se, helt i sjokk og helt paralysert. Den ene brannbilen etter den andre kommer, jeg står bare å ser.

De er så vidt kommet i gang med slokkingen, så smeller det! Det eksploderer, og isocampen bare flagrer avgårde som pinneved! Isocampen som jeg bare minutter tidligere hadde sittet inni og ropt på Diva fra, eksploderer rett foran øynene mine.

Det hadde stått en 11 kg flaske med propan der jeg satt og ropte på Diva... 

Jeg er usikker på rekkefølgen alt skjedde i etter dette, men jeg fikk oksygen, det kom en ambulanse og til slutt ble jeg kjørt til sykehuset i Odda. Dvs, jeg tenkte først jeg skulle kjøre selv, tenkte det sikkert gikk fint.. Men ombestemte meg ganske kjapt, og ble heller med som passasjer i egen bil. Jeg måtte jo ha med Diva, og hun kan jo ikke være med i ambulansen.

Alle detaljene her fra er ikke så viktige. Det som denne brannen der imot førte med seg, det er viktig. For det var akkurat som om noen ristet meg, før de gav meg 3 flatneve slag over ansiktet, sånn type bitchslapping liksom, NÅ MÅ DU FOR HELVETE SE Å VÅKNE!!!

Har du opplevd slike øyeblikk i livet ditt? Der du føler at hele universet bare bitchslapper deg?

Jeg tenkte vertfall: Er det virkelig slik som dette du vil leve livet ditt!?

Fullstendig utslitt, nedbrutt og deprimert? Vil du virkelig ha en hverdag som består av mer gråt og smerte enn av glede og latter!?

IKKE FAEN!! NÅ er det nok!

Jeg tok et valg den dagen. Et valg om at dette er MITT liv, og her er det JEG som bestemmer. 

Heldigvis har jeg den erfaringen jeg har fra før av, med å reise meg og ta tilbake livet. Så denne gangen visste jeg hvilke steg jeg måtte ta. Jeg sier ikke at det er kjempelett, å at vips så er alt ok over natten. Men det er mulig, dersom du bestemmer deg for å virkelig ta ansvar for ditt liv. 

Så lenge du lever så vil du bli møtt med utfordringer og hinder underveis. Mye vil være helt utenfor din kontroll, som med brannen i mitt tilfelle, men du har alltid et valg om hvordan du velger å reagere på og forholde deg til det som skjer. Selv om det føles som om du ikke har et valg, så har du alltid det.

Du kan velge, at selv om det stormer på utsiden og rundt deg, så skal du utstråle ro og harmoni innenfra. Du har direkte tilgang til indre fred og glede til enhver tid, den ligger i deg hele tiden.

Men det krever at du er bevisst. Og det er nøkkelen her, du må være bevisst på dine egne tanker. Nøkkelen til ro og lykke ligger bokstavelig talt i dine hender.

Det som betyr noe, er hva du velger å fokusere på i din indre verden.

Du kan bli konfrontert med utfordrende omstendigheter som får det til å virke som om alt faller sammen rundt deg, og fremdeles oppleve ekte indre fred og glede. Du kan også ha alt bra i livet ditt og likevel være ulykkelig, stresset og ha tankene dine fylt med kaos og misnøye. Det er helt opp til deg, og hvordan du forholder deg til det som skjer.

Jo snarere du innser at det som skjer rundt deg, egentlig ikke har noe å si for hvordan du kan ha det inni deg, jo bedre, og jo snarere kan du ha det livet du ønsker deg.

Men det skjer ikke av seg selv. Det krever en innsats fra din side, og det krever at du er dedikert og bestemt til at du skal endre hvordan du forholder deg til det som skjer med deg. 

Og slik er det med alt her i livet. Er det noe i livet ditt, jobben din eller måten du lever på som du ikke er fornøyd med i dag?

Drømmer du om mer frihet, å kunne jobbe fra hvor du vil og når du vil?

Drømmer du også om å kunne bidra mer utover deg selv og ditt eget liv?

Det eneste du trenger å gjøre, er å ta det første steget! Du MÅ ikke vite alle svinger, opp eller nedturer for å starte, du trenger bare å starte.

Jeg ante ingenting om hvordan jeg skulle komme dit jeg ville, da jeg startet å gå i 2022. MEN, jeg visste HVA jeg ville, og valgte å fokusere på det. Det har blitt noen bom her og der, men da har jeg bare fortsatt å følge intuisjonen min, droppet det som kjentes feil og fortsatt mot det som kjentes rett. 

Jeg heier på deg!